Portugal - Marokko og Kanari øyene!

 

Nytt innlegg! Desverre ingen bilder siden internettet er for dårlig til å laste opp. Så vi laster opp bilder på Kapp Verde istedenfor!

JOHANNES:

Etter en totimers tur gjennom tykk tåke kom vi endelig fram til Leixoes, som er en liten marina i utkanten av Porto. Her møtte vi mange andre skandinaviere, det ble bl.a et gjensyn med Tua Tua og vi møtte den svenske båten Gorm. Gorm sitt mannskap besto likt som oss av fire pojkar. I Leixoes slappet vi for det meste av. Det var to svært bra surfestrender rett i nærheten, så det ble en del surfing. De andre benyttet også annledningen til å dra på surfeskolen til Felipe fra Brasil, som vi etterhvert ble bedre kjent med. Dette var noe jeg gikk glipp av siden jeg måtte fikse noe i Vigo. Jeg tror også det er grunnen til at de andre har blitt en del bedre til å ri bølgene enn meg.

Etter en uke i Leixoes bestemmte vi oss for å dra videre til Peniche, en liten landsby mellom Porto og Lisboa. Grunnen til at vi valgte å dra til Peniche, var at vi hadde hørt om de fantastiske surfeforholdene på stedet og det er her VM i surfing arrangeres i år. Dessverre ble Veto rammet av sykdom, mens vi lå i Peniche og jeg var den eneste som ikke ble syk. Så jeg tok på meg jobben med å pleie de andre. Sykdommen forsvant heldigvis like fort som den kom og etter to dager i Peniche følte alle ombord seg igjen klare til å dra videre til vår neste destinasjon: Lisboa.

Seilasen til Lisboa ble en morsom en, med store bølger og 40knops vind. Lisboa er etter min mening en av de fineste storbyene vi har vært innom på denne reisen. Gamlebyen er svært flott, men også den nye delen av byen består av mange fine byggverk. Det var i den nye delen av byen marinaen lå. Det triste med denne delen av byen er at det er svært få som har råd til å bo der. Marinaen var fortsatt halvferdig, pga manglende etterspørsel og det var flere kontorbygg som sto ledige. Alle disse byggene ble satt opp til world expo utstillingen i 2006 og siden har de stått tomme. Lisboa bød også på et bra uteliv. Og her fikk vi på nytt et gjensyn med gutta fra Gorm.

 

SYVER:

 

Tidlig om morgenen, etter mye styr med fylling av drivstoff og vann. Satte vi kursen mot Marokko. Solen skinte da vi seilte ut Lisboa-elven. Værmeldingen viste skyfri himmel og lite vind i dagene fremover. Siden vi tidligere hadde mistet alle krokene våre til store sultne fisker, Prøvde vi å improvisere noen nye. De fungerte overraskende bra. Andre dagen på havet, litt ute på ettermiddagen fikk vi napp. To store doradoer og rett etter på en enda større.

På den tredje dagen var det helt vindstille og nesten flatt vann. Så vi benyttet sjansen til å bade og hoppe fra masten. Noe som endte med et smertefult mageplask for Joey. På morgenen neste dag kunne vi skimte Rabat, hovedstaden i Marokko, i morgendisen. Siden vi hadde lest endel om den strenge innsjekkingen i Marokko. Hadde vi vasket og ryddet hele båten og tatt på oss langbukser og rene klær da vi kom til havnen. Innsjekkingen gikk mot våre forventninger veldig raskt og vi fikk lagt til i Marokkos fineste marina. Hvor blant annet kongen av Marokko har flåten sin..

 

 

 

På ettermiddagen dro vi en tur inn i gamlebyen. Gamlebyen var et eneste stort marked med trange smug og eksotiske varer.

Neste dag dro vi på stranden med en fotbal under armenl for å spille litt. Flere på stranden spurte om å få bli med, som gjorde kampen mer seriøs og livlig. På kvelden tok vi trikken inn i sentrum for å spise ute. Etter middagen støtte vi på noen hyggelige marokkanere. En av dem het Badr og var på ferie i Marokko for å være med familien og kompisene sine. Badr studerte i Vigo og hadde lært seg engelsk der. De to andre snakket kun fransk og arabisk. De tok oss med til et lokalt sted, hvor vi spiste ertesuppe og drakk marokkansk te. Tilsammen betalte vi 10 norske kroner for hele gjengen. Vi avtalte å møte dem igjen på stranden dagen etter. Badr og de andre var opptatt av fotball. De fortalte om da Norge spilte uavgjort mot Marokko i VM 98 og de var også godt kjent med Norges bragd mot Brasil i samme turneringen da seieren vår gjorde at Marokko røk ut.

Noen dager senere leide vi bil. Bilen var en liten turkis Suzuki, så vi følte at vi passet ekstremt godt inn blant Marokkos heller slitne bilpark. Først satte vi kursen mot Marokkos største by Casablanca, som ligger ca en time unna Rabat. Der skulle Jakob på intervju på den amerikanske ambassaden for å skaffe visum til USA. Dessverre kom vi 3 minutter for sent. Siden de amerikanske ambassadene generelt er ekstremt firkantet gjorde forsinkelsen at Jakob ikke fikk visum.

Etter nederlaget på ambassaden rushet vi videre mot Marrakesh. Etter drøye tre timer på motorveien ankom vi Marrakesh. Vi fant oss en liten og hyggelig «Riad», som tilsvarer et pensjonat. Neste dag tok vi turen til det berømte markedet i Marrakesh. På markedet ble det for det meste solgt suvenirer, men også noe mat. Ellers var det slangetemmere og apekatter i lenker. Severdigheter laget for turister.

 

I Marrakesh følte vi til en hver tid at alle ville selge oss noe. Vi følte at vi ble sett på som kuer de kunne melke. I flere omganger måtte vi stå ut harde diskusjoner. Med blandt annet selvutnevnte guider som krevde urimelig store summer av oss.

Etter 2 dager i Marrakesh dro vi videre mot Atlasfjellene og Ourika valley, som er kjent for sine fossefall. Etter noen få timer var vi godt på vei oppover i de bratte og kronglete fjellskrentene. Da vi nådde Ourika valley var klokken rundt 12. Som ville si at vi hadde god tid til å gå de få bratte kilometerne til fossefallene.

Selv langt oppe i fjellskrenten var det salg av suvenirer, mat og drikke i enkle små hytter som klamret seg til fjellsiden. Der hadde de heldigvis et mer avslappet forhold til å selge varene sine enn i Marrakesh. Noe som gjorde at vi med godt humør kunne sette oss ned, på kanten av et stup, under et lite stråtak og drikke ferskpresset appelsinjuice, mens eieren satt og pattet på pipen sin.

Da vi nådde fossen var vi helt alene. Så vi så vårt snitt til å ta et bad i det iskalde fjellvannet. Da vi kom ned igjen til bilen var solen på vei ned. Så vi kjørte på til nærmeste hotell.

Dagen etter dro vi videre mot Oukaimden. Hvor det skulle finnes et lite skitrekk, som vi håpet på at hadde åpnet for sesongen. Etter ca en time på smale veier, med flere hundre meters stup på siden. Kom vi fram til Oukaimden som ligger ca 3200 meter over havet. Oukaimden var en spøkelses by. Siden ski sesongen ikke startet før i desember Stod det mengder med store hoteller og leilighetskomplekser helt tomme. De eneste menneskene som var der, var noen stakkarslige, dårlig kledde fast boende. De spurte pent om vi ikke kunne kjøpe noe av dem. Dessverre  var vi nesten tomme for cash. Da vi forklarte det spurte de videre om vi ikke ville bytte bort genserne våre mot et knippe halskjeder. Noe som vi også ble nødt til å si nei til.

Etter noen spektakulære bilder kjørte vi videre østover. Vi hadde ingen videre plan, annen en at vi ville se Sahara, så vi bestemte oss for å kjøre igjennom natten. To og to på vakt, en sjåfør og en kartleser. Vi nådde fram til byen Errachida i 4-5 tiden på natten. Byen var litt under en time med bil unna Sahara. Vi prøvde en stund å finne et annet sted en den trange bilen å sovei , men alle hotellene og riadene hadde stengt. Da håpet om å sove godt den nattet nesten var borte kom det en lokal bort til oss. Han lurte på om han ikke kunne sitte på til en mindre landsby like i nærheten av ørkenen. Da han også tilbød oss og sove i huset hans satte vi oss nok en gang i bilen og kjørte hjem til Ahmed som han het. Dagen etter ble vi vekket til en god frokost. Ahmed drev med ørkensafari med kameler. Han lurte på om vi var interesserte i en overnatting i telt i ørkenen. Det var vi. Vi parkerte bilen og fikk hver vår kamel. Utrolig nok regnet det, noe som ikke akkurat er karakteristisk for en ørken. Etter to timer på kamelryggen nådde vi telt campen. Ved campen var det en liten oase med noen busker og en brønn. Vi fikk servert god mat til middag. Med trommemusikk som underholdning. Vi ble vekket tidlig til nok en god frokost. Da vi kom tilbake til bilen var vi alle ganske utslitt. Kamelrygger er overraskende lite ergonomisk riktige. Vi satte bilen i gir og vi var nok en gang på veien. Nå på vei nordover. Etter ca 8 timer i bilen nådde vi storbyen Meknes hvor vi booket oss inn på et billig hotel.

Dagen etter spiste vi luksus frokost på mcdonnalds, før vi dro videre. Vi hadde tidligere møtt flere reisende som hadde anbefalt den frodige fjelllandsbyen Cheffshouaen. Ettersom vi kom lenger nordover, altså lenger unna Sahara. Ble det stadig mer og mer frodig. Og da vi nådde oppstigningen til Cheffshouaen var det tett skog på vær side av veien. Ceffshouaen ligger i en kjempe fjellside med bratte klipper over. Byen var et flott skue og vi tilbragte dagen i Cheffshouaen før vi begynte på bilturen hjem igjen. Etter 4-5 timer var vi tilbake ved båten i Rabatt.

 

 

 

 

GAUTE:

Etter den opplevelsesrike bilturen begynte vi alle å bli klare for å komme oss videre, men marinaen var stengt pga. Brytende bølger i innløpet! Så vi ble liggende fire dager å vente sammen med resten av båtene i marinaen. Mange hadde ligget i over en uke å ventet på at bølgene skulle gi seg. Så vi var ganske rastløse da vi fikk beskjed om at lørdag morgen fikk vi lov til å slippe ut av marinaen. Politiet derimot ville ikke la oss slippe så lett. Hele havnen skulle dra samme dag som oss og politiet skulle absolutt ha en hund ombord i hver båt som snuste rundt etter ting ingen hadde. Vi var sist i køen og da hunden Borris endelig hadde klart å komme seg av båten, var det allerede ettermiddag. Mørket kom etter noen timer og ga oss en ny overraskelse! Havet ble fylt av blinkende lys vi ikke hadde noen anelse om hva var for noe, helt til vi ble fanget mellom de. For det viste seg at de blinkende lysene tilhørte flere hundre meter lange flytegarn som vi nå var fanget i! Vi gikk for motor, men fikk heldigvis bare garnet i roret. Med båtmannsaken klarte vi å fiske opp garnet og begynne massakreringen av det marokkanske flytegarnet. Det likte de marokkanske fiskerne som hadde fått med seg hendelsen dårlig. Fiskerne langet ut på fransk i det Jakob kuttet den siste garnlinen og med de marokanske fiskerne kjørende etter oss. Heldigvis for oss hadde vi også fiskeredskaper i vannet og de marokkanske fiskerne fikk fiskelina vår i propellen, så vi satte full fart bort fra fiskerne mens de fortsatt ikke skjønte noe av hva de selv hadde fått i propellen. Over VHF-en hørte vi om flere andre seilbåter som hadde blitt fanget i flytegarn og som ble meldt på av sinte marokkanske fiskere. Resten av natten gikk med på å manøvrere seg ut av labyrinten av blinkende marokkanske flytegarn som strakte seg langt utover den marokkanske kysten.

 

Etter fire døgn på havet ankom vi Graciosa, en liten øy nord for Lanzarote. Øya er egentlig et naturreservat hvor man må søke for å få lov til å ankre opp, men som ekte vikinger ankret vi opp likevel. Etter to dager på Graciosa satte vi kursen mot Gran Canaria, fest og norske turister. Seilasen gikk raskt i mye vind helt til vi nesten var fremme og vinden løyet helt, «på tide å starte motoren» men motoren ville ikke starte. Vi ble liggende å drive en halvtimers motordistanse fra marinaen og da bytte av dieselfilter ikke hjalp begynte vi å lure på hva som kunne være galt. Problemet viste seg å være billig marokkansk diesel som hadde tettet tanken. Ingen av oss kan skryte på seg å være noen motormekanikere og jeg ble nødt til å ta en telefon hjem for å få en rask innføringen i hvordan dieselmotorer faktisk funker. Løsningen ble en improvisert dieseltank for å komme seg trygt i havn.

 

 

Nå har vi ligget i overkant av to uker i Pasito Blanco, en marina rett ved Puerto Rico sør på Gran Canaria. Her har vi hatt båten på land og stoffet samt fikset motoren og andre ting på båten. Etter 3 knirkefrie måneder på tur har vi til slutt fått noen små problemer med båten. Jakob Fikk seg et skikkelig elektrosjokk da han oppdaget at det gikk strøm i propellen når vi er koblet til landstrøm. Et problem vi fortsatt ikke skjønner hva kommer av. Batteriene har også bestemt seg for å streike så vi har litt å drive med mellom festingen natterstid.

Ettersom Kap Verde ikke er et sted å regne med å få tak i så mye mat har vi handlet alt av mat og drikke her. Vi brukte over 1200 Euro på mat, så nå burde vi ha nok mat til å klare oss til karibien og vell så det. 21 brett brus og 14 kasser øl har gjort at båten nå ligger langt dypere i vannet en den gjorde for kun et par dager siden.

I skrivende stund er vi i ferd med å gjøre ferdig de aller siste forberedelsene før vi setter kursen mot Kapp Verde . Vi har hatt besøk av moren til Jakob og moren til Johannes som har spandert på oss de mest eventyrlige middager! Men rastløsheten begynner å melde seg på nytt og vi gleder oss til å seile sørover med pasatvinden. Karibien nærmer seg og det er nå kun en måned til vi planlegger å ankomme Barbados i Karibien, hvor vi skal plukke opp båtens femte mannskap, Erlend som skal være med oss 3 måneder i Karibien.

Vi hadde ambisjoner om å oppdatere bloggen en gang i uka, men latskap og dårlig Internett har gjort at det nå er en god stund siden forrige oppdatering. Men ryktene går om raskt Internett i marinaen på Kap Verde, så følge med om en ukes tid når vi planlegger å komme frem til Kapp Verde!

Hilsen Kapteinrødskjegg og co.

5 kommentarer

Malee

22.nov.2011 kl.11:33

Hejsan gutter!! Vad roligt att läsa lite om er:) vi har just landat på lanzarote. På väg till las palmas sakta och säkert. Hoppas ni får fin segling till kap verde och sedan karibien. All lycka!

22.nov.2011 kl.17:06

Grattis med dagen som har vært Syver!! Håper dagen fin var toppers!!!

Klem fra tante Hilde

Eirill, morra til Gaute

24.nov.2011 kl.11:03

Så utrolig flott at dere kommer i kontakt med lokale helter på reisen deres. Det forteller meg at dere er på tur med et åpent, respektfullt og fordomsfritt sinn. Det kan jeg like !! Gleder meg til å se bilder !

"Segla lungt", Eirill

tante te

24.nov.2011 kl.11:10

kjempebra blogg!! Gelder meg allerede til neste:)

27.nov.2011 kl.14:11

Hurra for dagen som har vært Syver - og så takk for en fantastisk blogg dette var utrolig flott å lese,at dere får så god kontakt med de fastboende som i marokko var gledelig håper det fortsetter sånn og at dere gir oss like fyldige reportasjer senere.Klem fra mormora til Syver

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits